Av Kristin Collier Valle
Min dype og lammende frykt for parfymerier og deres produktutvalg er viden kjent. Men jeg kan herved avsløre
at jeg lider av en frykt til, og den er ikke et hakk bedre. Det er nylonstrømpebukser. Altså ikke nylonstrømpebuksene i seg selv, det ville jo ha plassert meg i samme kategori som dem med loff på beina og bakebolle på huet. Nei, det er utvalget av nylon til bruk forneden jeg er redd for. Eller snarere, hvordan jeg skal velge rett sort til rett anledning.
Jeg synger i kor. Det er et damekor, og det består derfor som navnet antyder bare av damer. Dette er damer i alderen 25-65, med standpunkter og meninger like mangefasetterte som størrelsene og fasongene på korets medlemmer. Og vi har valgt å uniformerer oss med petroleumsgrønne kjoler. «Petroleumsgrønn?», spør du, «Hvordan ser den fargen ut? Finnes det en RAL kode som kan lede vei?» Svaret er nei. Jotun’s LADY Pure 5397 Scooter er det nærmeste man kommer en definisjon av den vanvittige fargen som ingen har hørt om. Men det hjelper lite å ta Jotun’s fargekart med i klesbutikken. Sannsynligheten for match med noen av de kjolene som henger der er nemlig sørgelig liten. Og skulle du nå mot all formodning klare å finne en kjole med en farge som ligner, så kan du være sikker på at den enten passer som blokkfløytefutteral eller som gassgrillpresenning.
Kjole med riktig farge og rettferdiggjørende snitt var derfor den første prøvelsen for meg som aspirerende korsanger med stor byste og liten kulemage. Men jeg fant da en til slutt, som riktignok var mer mot fargen FR1407 Stokkøya (som er ment å lede tankene hen mot skog og sjø heller enn petroleum), men som satt ok på kroppen. Den var dog mer kroppsnær på midten enn det jeg er komfortabel med, så jeg tenkte at strømpebuksa fikk gjøre jobben.
Inne i damekonfeksjonens nylonavdeling gikk jeg rett til Hold-in utvalget og nappet til meg en sort halvblank medium. Denne fikk jeg dratt på med «megen møye og stort besvær» som det heter i julesangen, en øvelse man er godt kjent med fra det å få overmadrassen tilbake på plass i det det nyvaskede trekket. Og strømpebuksa holdt inne, den. Noe så til de grader. Magen var så flat og stram at man kunne ha spilt Mikado på den! Og det er jo greit det, så lenge man skal stå helt stille og ikke snakker.
Men som aktiv og volumsterk bidragsyter i bassrekka, er det lite å hente oppe i brystklangen. Skal det bli skipshorn må man helt ned i puddingen å hente krefter. Men når den puddingen er lagt i syltepresse fra Fiore, ja da blir det bare tynn hvesing mellom fortennene som resultat. Og ikke får man blunket heller med så lite luft, så øynene iverksetter ufrivillige muskelrykninger for å få fukt på hornhinna. Og når man står der og hveser med leamus på begge øynene og null farge i ansiktet, ja da dreier fokuset i koret fort fra å levere pen korsang til å tenke livreddende førstehjelp. Så rett etter oppstilling til min første konsert, skjønte jeg at jeg kom til å kompromittere hele opptredenen ved å besvime allerede i den dype 2. delen av første sang. Det fikk bære eller briste med det kunstig veldreide midtpartiet mitt. Jeg klarte med et nødskrik å presse fingrene ned under linningen på strømpebuksa utenpå kjolen (helt diskret ble det jo ikke, siden den linningen befant seg helt oppunder puppene) og vippet den ned. Og når voldsomme krefter som øver mottrykk på romstort, formløst innhold fjernes hurtig, så er det som å skjære hull på en nykokt haggis. «Fluppa», sa det, så ekspanderte jeg til spontan tønnefasong med hele hold-in delen rullet ned til en trang, smal badering rett over lårene. Beina var dog fortsatt tynne som pipestilker, for den hold-in serien til Fiore presser alt av kjøtt og flesk til buljongterninger. Men jeg fikk luft i lungene og det ble flott sang.
Det skulle vise seg at ALT var feil med påkledningen den dagen. Som om ikke det var nok med den kroppsnære elendigheten av en kjole og det vakumpakkende nylonkorsettet, så plukket jeg opp i pausen at to av mine med-korister i nødens stund hadde måttet ty til en strømpebukse som var kneppet grovere i veven enn det vi strengt tatt «har lov til». 30 den (denier(!?)) hadde det blitt, da det var det eneste de hadde igjen på butikken. Jeg begynte å flakke med blikket. 30 den? Hva i himmelens land snakket de om? Hva hadde jeg da mon tro? Jeg så ned på pipestilkene mine. De var tydelig ganske mye mørkere enn alle andres, men det kunne like gjerne være de store blodutredelsene jeg nå antok at jeg var i ferd med å pådra meg etter 2 timer uten blodsirkulasjon i beina. Jeg turde ikke spørre dem hva det betydde. Men neste gang jeg var i nylon-avdelingen studerte jeg utvalget nøye bak reolene der ingen så meg. 5 den, 10 den,15, 20, 30, 40, 50. Matt. Blank. Halvblank. Perlemor. Perlefar. Hold-up. Hold-in. Anti-cellulite. Hideaway. Bottom-up. Squeeze-tight. Low-waist. High-waist. No-waist. Det svimlet for meg. Hva skal man gå for da? Til sang-formål? I alle fall en modell som inviterer til respirasjon. Så Hold-in holdt jeg meg, klok av skade, langt unna. Jeg nappet til meg en 20 den halvblank med bottom-up og no-waist og håpet det beste for neste opptreden.
Vevs-tykkelsen ble rett denne gangen. Men hvorvidt rumpa mi fikk et sårt tiltrengt løft, eller fraværet av waist og hold-in gjorde at jeg fikk synlig pudding under kjolen, det var egentlig revnende likegyldig. For min neste kjole ble nemlig en petroleumsgrønn gassgrillpresenning med masser av boltreplass i. Og hva alle de feil-innkjøpte nylonstrømpebuksene angår, så vet dere i hvert fall hvem dere skal henvende dere til dersom dere planlegger å rane en bank.
Det er da aldri så galt at det ikke er godt for noe.
