En dirigents erfaringer i motgang og medgang under og etter covidperioden
I mai 2020 etter at covid hadde tatt tak i Norge, men det begynte å slippe opp litt, begynte musikkutvalget i Bel canto å planlegge vårt neste prosjekt. Vi måtte jo ha noe å se frem til. Koret var enige i at vi skulle ha et 80 tallsprosjekt med masse gode låter fra det gyldne tiår. Og jeg skal si det var et stort musikkbibliotek å velge i. Hvordan skulle vi legge opp det her? Kor, smågrupper, solister, skuespill, artige historier fra mulighetens tiår? Alle i musikkutvalget hadde sine preferanser i forhold til dette tiåret i forhold til hvor gamle de var i det tiåret og hva som var deres musikk. Vi engasjerte også ei som har dramautdanning og som vi har jobbet en del med før. Hun var så ung at hun hadde ikke noe forhold til disse sangene, så hun måtte gjøre en skikkelig research og hun sugde til seg historiene vi kom med som muligens kunne puttes inn litt her og der.
En utfordrende tid
Det å drive kor i denne tiden var utfordrende i forhold til den usikkerheten vi var i, med pandemi. Folk i koret som jobbet i barnehage, skole og sykehjem var skeptiske til å gå på korøvelse. De ville ikke risikere å bli smittet og bringe det videre til sine arbeid. Så det ble i tiden fremover veldig mye frafall. Pga mye frafall så ble motivasjonen til å møte opp på korøvelsene laber. Koristene måtte si fra tidlig samme dag vi hadde korøvelse om de kom eller ikke, så jeg som dirigent visste hvilke stemmegrupper jeg hadde med å gjøre så jeg kunne tilrettelegge øvelsen. Men mye måtte taes på sparket også, for en periode ble det lite planlegging, jeg måtte bare legge opp øvelsen der og da. Det var en utilfredsstillende opplevelse for meg som ønsket å få til noe og drive det fremover. Det kunne være seg at det kom kun en alt, fire tenorer og 8 sopraner og ingen basser. Det var lite motiverende for meg men også for koristene som følte de ikke kom noe videre…vi stod på stedet hvil.
En meter`n
Så kom det innskjerping ved at vi bare kunne være ti i samme rommet med en meters avstand, ja det var også to meter ei stund, og det var frustrerende, for man satt jo så og si alene.Vi hadde også hjemme hos hverandre øvelser og det var ganske så trivelig for da hadde husverten ordnet med bevertning også, så vi tok det som en slags syforening, med sang attåt. Mens jeg hadde ei gruppe i et hus, satt en annen gruppe i et annet hus og vi hadde dem på FaceTime. Vi fant vel fort ut at det ikke fungerte i det hele tatt, for der ble det så mye delay og det gikk ikke å få sunget sammen. Det ble mye latter utav det. Men det viktige her var å holde koret i gang og ha det sosialt. Underveis fikk vi meldinger om at den og den tok permisjon fra koret til ting hadde stabilisert seg mer, og da satt vi igjen med et minimum, og kunne vi greie å ha et storprosjekt med så få sangere?
Endring av planer
Vi måtte ta bort en del sanger, for vi kunne ikke lenger ha delt mannsstemme. Så var det å finne nye sanger som var enklere og som det var lettere å få til fortere. Mer unisont og tostemt/trestemt. Vi utsatte forestillingene opptil tre ganger om jeg ikke husker helt feil. Det var også et tidspunkt vi måtte sette prosjektet på vent, for å tenke ut noe annet for å få inn penger til koret. Da bestemte vi oss for å sette opp en kveld med mat og sang. Med to kokker i koret og med en konferansier som kunne mye om vinsorter og god til å prate så kunne dette være en pakke som kunne være interessant for folk å kjøpe. Mat, vin og sang..Vi startet å øve..Men så ble det skrinlagt for kokkene fikk ikke til å være med likevel. Da ble det medlemsmøte…hva gjør vi nå? Jo, nå gjør vi oss ferdige med 80 talls prosjektet og så gjør vi det enklere enn vi tenkte fra starten av. Vi kjører uten skuespill, men bare sang, mye allsang, kjente sanger, og litt historier underveis. Vi fikk skjenkebevilgning og da blir det nå så vi kjører det som en mer pub lignende kveld med fest etterpå. Vi har invitert flere kor til å komme, og å bli med på fest etterpå. En meget habil pianoentertainer og en trommeslager ble hyret inn og nå er vi igang for fullt mot 17.og 18.mars. Nå er vi en stabil god sangerflokk og det har kommet til 4 nye, tre mannfolk og en dame, så nå kan vi gjeninnføre firstemmig sang igjen. De nye tar det veldig fort så det kommer til å gå bra.
Å stå i dette som dirigent og motivator har vært en prøvelse, for jeg har vært mindre motivert noen perioder, men jeg har for det aller meste greid å holde meg oppe og gi noe til koristene. For de har et ønske om å komme sammen å synge og ha en sosial arena, og det har vi fått til med både nedturer og oppturer. Jeg ønsker å gi folk mestring og ha sangglede og jeg mener og tror jeg har greid det ved å holde det gående gjennom vanskelige tider og ikke sette koret på pause. Sammen har vi greid det. Takk til Bel Canto.
Ingunn Solem Dirigent for Bel Canto
