Fra Dylan til Zappa – en musikalsk reise

100 år fortjener en spenstig musikalsk og kunstnerisk markering! Fosenlaget slår på stortromma med en forestilling inspirert av musikktradisjonene i den legendariske Lauriel Canyon utenfor Los Angeles på 60- og 70 tallet. For å få svar på bakgrunnen for og innholdet i prosjektet stilte vi noen spørsmål til prosjektleder Øivind Haugen.

Fortell om prosjektet?
I forbindelse med vår “mor” Fosenlaget, som er en typisk forening for bygdefolk som flytter inn til byene på starten av 1900-tallet. Disse foreningene hadde mange medlemmer og organiserte forskjellige aktiviteter som idrett, og kulturgrupper innen teater og korvirksomhet. Fosenlaget var foreningen for folk som kom fra Fosen og stedene rundt Trondheimsfjorden og inn til Trondheim. Denne foreningen feirer sitt 100 år nå i 2026 og vi i Fosenlagets sangkor tenkte at dette må markeres på en skikkelig måte. Denne feiringen skjer den 12. september 2026, og omtrent 24 måneder tidligere satte vi igang prosjektet.

Vi var ambisiøse og vi ønsket å virkelig lage en forestilling som vil glede mange mennesker med musikalske minner fra den tiden mange av oss i koret var unge.

Hvordan oppsto ideen og hva har bidratt til at den blir realisert?
Ideen oppsto gjennom de vanlige musikkutvalgsmøtene, hvor vi legger frem musikkstykker vi gjerne vil jobbe med fremover. Undertegnede og andre tente på ideen som oppsto med å ta frem god gammel popmusikk og tilpasse dette til kor på en eller annen måte. Etterhvert ble det bestemt at vi ønsket å bygge dette opp under den svært utviklende og kreative bevegelsen av musikere og kunstnere som oppholdte seg i den legenedariske Laurel Canyon utenfor Los Angeles i California på slutten av 60-tallet og ut på 70 tallet. Her oppsto mye av den folkekjære musikken som oppsto i en mix av visesang, contry og folkemusikk som blandet seg til en serie av store hits i 10-året rundt 1970. Flere av artistene og låtskriverne med deres sosiale nettverk, med musikk som i flere tiår har påvirket blant annet den norske pop og musikk-kulturen, og blant annet inspirert flere norske artister. Vi setter sammen en pakke av låter fra Bob Dylan, Joni Michel, Carole King, Frank Zappa, Carly Simon, Crosby, Stills, Nash & Young, The Byrds, The Beach Boys og mange flere fra tidsperioden.

Hva kjennetegner konseptet?
Forestillingen vår er en konsert+ dvs at vi baker inn forestillingen i minimal scenografi, men med lys, og en fortelling. Vi ripper det helt ned, men blir ikke kjedelig av den grunn. Vi fokuserer på musikk og innhold.

Hvem samarbeider dere med og hvorfor?
Vi har fått med oss bandet «Lars Nilsen og Feilslutningene» som består av 6 meget habile musikere. All musikk blir ny-arrangert for kor og band. Det er 16 låter fordelt på kor, kor og band og kun band. Sammen sys dette med historier fra tiden i Laurel Canyon. Vi har også fått med oss en fantastisk Joni Mitchell tolker i Elisabeth Nygård-Pearson som deltok under Voice, sessong 10, på TV2. Vi er utrolig stolte og glade for at hun er med i prosjektet vårt. Hun er en av verdens beste Joni Mitchell-tolker. Eller “bedre enn orginalen” som Espen Lind sa.

Hvordan jobber dere med å forberede framføringene?
Vi jobber strukturert med nye korarrangementer som er dyktig utført av Kurt Selnes, Jan Tryman og Knut Anders Vestad. Vår dirigent Gudrun Engan Tronsaune prenter deretter inn stoffet i koret, på en nøysommelig struktur og metode. For tiden jobber vi selv med scenografi og regi. Det er ikke mye “ablegøyer” da vi ikke er ett revylag, men ønsker å få frem både historien og musikken på en best mulig måte slik at publikum skal få både en interessant historie og en musikalsk opplevelse. Vi ønsker å dyrke frem en nedstrippet men sterk historie fra Laurel Canyon. Gjøre dette til en innholdsrik helaften i konsertlokalet.

Beskriv innhold i og organisering av konsertene?
Vi syr sammen historien med musikkstykkene inn i en fortelling om livet i The Canyon ved hjelp av filosofen og programlederen Lars Nilsen som i flere år formidlet anekdoter og jazzmusikk i NRK-programmet Jazz og Filosofi, sammen med nå avdøde Knut Borge. Lars har bakt historien fra The Canyon inn i et koseri med historier og kanskje noe sladder i livene til artistene som sto bak musikken vi fremfører. Laurel Canyon var kjent som ett enormt kollektiv, hvor man delte på mangt, på godt og vondt. Kanskje lærer vi noe nytt i forestillingen.

Har dere tips til andre kor som ønsker å satse på lignende prosjekter?
Det viktige er å ha tro på egne ideer og prosjekter, og ikke minst utnytte styrken av ressurser og egenskaper som bor i selve koret. Bortsett fra nye korarrangement, band og solist gjør vi alt selv blant egne ressurser. Vi har allerede planer om å forteste prosjektet gjennom å samarbeide med andre kor.