Én fot foran, bak, på, rundt og før/etter scenen. Slik ser min herlig sammensatte arbeidshverdag ut, selv om det sier seg selv at fysisk antall føtter ikke strekker til. På et tidspunkt måtte jeg derfor velge hvilke føtter som skulle ikles skikkelig fottøy, så jeg valgte å investere i et par solide sko for de føttene som befinner seg rundt og før/etter scenen. Jeg liker å trekke i de trådene som gjør at livet på scenen får gode vilkår, både for utøvere og publikum. I tillegg er det spennende å finne et språk som snakker til støtte- og samarbeidspartnere, da alle vet at penger til kulturfeltet ikke kommer av seg selv.
Det slutter ikke nødvendigvis å rykke i de andre føttene, og av og til får de låne sko av de to som tråkker rundt scenen. Det kan bli krøll når flere vil låne sko samtidig. Eller når noen har glemt å levere dem tilbake. Utfordrende, vil noen si, og det er heller ikke til å stikke under stol. Men likevel kan et slikt fotmangfold bidra verdifull innsikt i andres sko, og dét er en innsikt jeg ikke ville vært foruten.
De til sammen fem føttene har tråkket frem erfaring fra hhv. amatørmusikklivet, det profesjonelle feltet og det såkalt semiprofesjonelle. På spørsmål om det går an å se om disse feltene har noe å lære av hverandre, så kan vi se om det kanskje dukker opp svar ved å sveipe innom noen scenarier:
1) Forventningsavklaring og nivå av krav
Det er tre uker igjen til konsert, og en mengde repertoar skal på plass. Koret ligger litt etter i forberedelser, og dirigenten er nødt til å stramme inn. Her blir det fort 1 – 0 til det profesjonelle feltet, da forventninger til prestasjon (som oftest) er tydelige. Er prestasjonen så dårlig at dirigenten må «stramme opp», så kjenner alle betydningen av dette. En meget uønsket situasjon, som raskt rammer ens profesjonalitet og dermed også gode navn og rykte. Det har man ikke råd til i en profesjonell setting der man alltid må yte sitt beste.
2) Sosial tilhørighet
Man møtes minst en gang i uka over flere år, og begynner etter hvert å bli godt kjent.
For mange er koret den største sosiale arenaen i livet, da man jevnlig møter flere mennesker på én gang. I amatørkorverdenen kan en slik sosial tilhørighet vokse seg stor med årene. Kordeltakelsen er ikke bare musikalsk utøving, men også sosial utfoldelse. Her er det stor sjanse for at det blir 1 – 0 til amatørkorene, da den sosiale betydningen ikke trenger å være like stor i det profesjonelle yrkeslivet. Noen er der fordi de må, av økonomiske årsaker, mens andre kanskje er på vei videre i karrieren. Der amatørkoret kan bli der man «lander i livet», trenger det ikke være likedan profesjonelt (men det betyr ikke at det ikke er hyggelig å synge/spille i profesjonelle ensembler ).
3) Struktur og organisering
Koret har hyret inn flere samarbeidspartnere til et større prosjekt, og det er mange baller i lufta. Informasjon skal gis, oppgaver skal koordineres, og noen må vite hva alle trenger. I slike settinger kan det gjerne være 1 – 1 mellom de profesjonelle og amatørene, avhengig av hvor godt organisert man er. Profesjonalitet i alle ledd handler ikke alltid om nivå, men ryddighet, organisering og langtidsplanlegging. Proff-verdenen sniker ofte til seg det ekstra poenget her, rett og slett fordi de gjerne har folk ansatt i rollene som kreves. Men – et amatørkor består også av mennesker fra ulike yrkeslag, og en organisator er og blir en organisator. Med de riktige personene på riktig sted kan et amatørkor være meget proft organisert!
4) Det lille ekstra – som ikke omhandler musikalsk nivå
Her er det ofte fristende å gi et ekstra poeng til amatørmusikkverdenen, synes jeg. Etter mange år med det å «levere musikalsk», kan det gå vane selv i den sterkeste lidenskap. Slik blir det gjerne ikke for en amatørsanger eller -musiker, som dyrker sin lidenskap i kor, korps eller orkester. Det for publikum å se og høre ekte musikkglede kan være både sterkt og rørende. Dette har jeg ofte ønsket å se mer av i de profesjonelle ensemblene. Med viten om at man ikke kan skjære alle over én kam: 1 – 0 til amatørkorene!
5) Strategi
Koret kjenner at flere ting ikke fungerer optimalt. Det er vanskelig med rekruttering, det mangler større publikum og det klinger ikke alltid slik det skal. Alle er enige om at noe må gjøres. Men hva? Her kan de profesjonelle stikke av med ledelsen i strategi- og planleggingsarbeid. Rett og slett fordi det kreves, i alt fra hensyn til rapportering på offentlige midler til det at man er avhengig av sin egen vellykkede eksistens. 1 – 0 til de profesjonelle. Her skal det riktignok legges til, at med de rette organisatorene i amatørkoret kan strategiarbeidet bli ordentlig bra! Det er bare ikke like prekært som i proff-verdenes brutale være eller ikke være.
6) Gode sosiale tiltak og det å bryne seg på ulike mennesker
Amatørkorene har en fantastisk bonus man ikke nødvendigvis tenker over. Koret består som regel av mennesker fra et bredt sammensatt yrkesliv, og til sammen sitter koret på en verdifull bredde som igjen kommer miljøet til gode. Musikklivet kan bli et ekkokammer der man omgås mennesker som likner en selv i faglig interesse og fokus. I et amatørkor samler man flere miljøer, bredere kunnskap og større variasjon, og dette er næringsrikt påfyll til det sosiale mennesket. Man «påtvinges» en større bredde i omgangsmiljøet sitt, og det kan være veldig verdifullt. 1 – 0 til amatørkorlivet.
Dette ble visst hederlig uavgjort. For å knytte resultatet til overskriften, så er svaret i mine øyne sammensatt, men samtidig også ganske tydelig. Begge felt kan lære mye av hverandre, og begge kan speide mot hverandre når det gjelder å finne styrker og forbedre svakheter.
Det er også interessant å ta spørsmålet et steg videre: «Hva kan amatørkor-feltet/profesjonelle kor gjøre for egen utvikling?» Der går jeg tilbake til fotliknelsen. Selv om ikke alle har fem aktive føtter på feltet, så kan alle forsøke å sette seg inn i andres sko. Økt bevissthet hos alle involverte om hva som kreves av alle involverte gir større sjanse for at tungt arbeid kan bli både lettere og artigere. Dessuten setter vi alle sammen pris på respekt og forståelse for egen innsats. Dersom alle skoene hjelper hverandre her, så kan de lettere trå den samme takten, enten de befinner seg foran, bak, på, rundt eller før/etter scenen.
Og en scene er fortsatt en scene, enten den entres av amatører eller profesjonelle.
