Snøen lå som tykk melisglasur over bygda. Bare små flekker med gult, varmt lys brøt opp mørket og avslørte tilstedeværelsen av et og annet hus i vinterødet. Det var en sånn iskald desemberkveld som er sjelden i våre dager. Tjuefire ungdomsskoleelever i Milét-jakke med huet trukket godt ned i kroppen, småløp opp den ny-brøytede stien til kirken med kuldeknirk i skrittene. Presten tok i mot på kirketrappa med åpne armer og den ukuelig optimistiske minen som kjennetegner landsbyprester av den sorten som er verd å ta vare på. Det var ikke mye ved den kvisete, tuperte horden av småsur ungdom som gav assosiasjoner til et englekor. Likevel var det akkurat det vi var: en broket forsamling av håpefulle som skulle synge inn julen for familie og venner denne søndagskvelden en gang på 90-tallet.
Ungdommene trampet opp de gamle steintrappene til kirken, og presten tok imot. «Hei Trude! Hei, hei Veslemøy! Der er du ja, Vegard. Jeg så mormoren din der inne, godt å se henne så sprek etter lårhalsbruddet! Stump røyken Kenneth, det der er dårlig for sangstemmen. Har noen sett Henrik? Jeg ser ham ikke. Kommer han?» Det håpet vi for guds skyld ikke. Vi hadde alle slått oss sammen og gitt ham feil tidspunkt for at han skulle komme for sent til konserten. Henrik er nemlig (for han lever ennå i beste velgående) i den fascinerende kategorien menneske som er absolutt tonedøv, men som elsker å synge. Og som i tillegg er velsignet med et stemmevolum som Forsvaret bare kan misunne ham. Men et julemirakel viste seg å være for mye å håpe på, for inn gjennom porten kom en heseblesende Olga Marie Mikalsen i mannsversjon med rim i hårgeleen og ny-pusset ørering. Helsike også. Der røk tredje vers av «Julenatt med gledesbud». Musikklæreren vår hadde gitt ham et solostykke av renspikka nestekjærlighet og medfølelse, selv om vi andre hadde truet med å rive av oss ørene. Så da fikk vi bare lide oss gjennom, da. Å svelge skammen.
Inne i kirken var det varmt og godt. Presten hadde tent lysestaker i vinduene, og benkeradene begynte å fylles opp med publikummere. Englekoret ble geleidet opp til et lite rom på baksiden av balkongen. Der hang vi fra oss de overdimensjonerte, pastellfargede boblejakkene våre, og fikk på oss pensko. Så gikk vi rett i oppvarming. Presten instruerte skalaer i glidende og stakkato varianter mens vi ventet på musikklæreren. Og da hun kom, dro vi raskt gjennom første vers av sangene på kveldens settliste.
På slaget nitten gikk fireogtyve høytidsstemte ungdom i parvis prosesjon opp midtgangen med et brennende talglys i hånda (det var før slikt ble farlig). Det var så deilig «julete» og salig at det nesten snørte seg litt i brystet, og på signal fra presten delte prosesjonen seg feilfritt på midten og svevde lydløst ut på hver sin flanke av alterringen til alle var på plass. Ikke en lyd hørtes nede i publikum. Forventningen var til å ta og føle på. Da organisten klemte til og koret fulgte på med «Du grønne glitrende», ja da var saligheten fullkommen. Vi ble totalt overmannet av musikalsk velvære og sang av våre lungers fulle kraft. Ekkoet av «Vårt juuuuuleeeeeeetreeeeeee» gjallet i den gamle kirken, og applausen brøt løs. Det var rett og slett vekkelsesstemning! Ikke hadde vi hørt så mye til Henrik heller, for vi andre treogtyve sang så høyt at han hadde ikke nubbkjangs til å bryte gjennom. Suksessen fortsatte med «Glade jul» og «Et barn er født», men så begynte det å lugge. Musikklæreren vår Gunhild, som var av den gamle skolen, mente at julen først og fremst er en tid for å minnes dem som ikke har det så bra. Derfor hadde hun valg et repertoar til ettertanke. Dette betydde at «Vesleblakken» og «Julekveld i skogen» kom som naturlige avbrekk i all julegleden. Begge disse hadde latt seg øve inn greit på skolen gjennom høsten, fordi en skoleklasse med pubertale tenåringer under normale omstendigheter har så lite åndsnærværelse at de ikke legger merke til hva de synger. Men i en fullsatt kirke denne første søndagen i advent, med julelys og besteforeldre og orgelbrus og Jesus-på-korset, ja da hadde pupper og motorisert ferdsel veket plass for en salighet og en følelsessårhet som ingen hadde kunnet forutse. Allerede under «…hørtes barnelek og latter når i blant du gikk forbi», brast Ole Johnny ut i såre hulk som ikke lot seg stoppe. Og når en slik slugger av en bondesønn griner så snørr og tårer renner, ja da er det ikke lett for andre å holde gråten tilbake. Idet: «Ned i stallen stod en snill og trofast kamerat» tonet ut over forsamlingen, ja da var katastrofen et faktum. Englekoret snufsa og grein som piska skinn, og Jens hadde så tårevåte øyne at han ikke så at det stutte talglyset hans, som nå hadde fått ei faretruende lang veke, hadde krøpet farlig nær den fyldige, Clynol-mettede hockey-nakken til Kenneth på rekka foran. «Poff», sa det, så hadde ikke Kenneth hockeysveis mer. Englekoret gikk opp i falsett, og Kenneth ble kastet i bakken av den handlekraftige onkelen sin på første benk. Deretter tok den samme onkelen resolutt et sølvbeger fra alteret og brukte som øsekar fra døpefonten for å slukke ulmebrannen i bakhodet på sin ulykksalige nevø. Opptrinnet ble så sterk kost for den spinkle, nervøse Morten (Morten Skogmus som vi kalte ham), at han besvimte og slo hodet i alterringen slik at han begynte å blø over øyenbrynet. Kaoset var fullkomment. Presten mante til ro i sangrekkene, og instruerte om å blåse ut alt av lys før flere korsangere eller inventar tok fyr. Morten og mora til Morten ble tatt hånd om av mora til Gitte, for hu var brannmann og vant til å ordne opp. Mortens mor var nemlig like nervøs og tafatt som sin sønn, så der var det ingen hjelp å få. Mor og sønn ble anbragt på hver sin kirkebenk med bena høyt og snø på pannen. Bondesønnen Ole Johnny var nå så pjusk og nervøs etter gråt, brann og besvimelse med blod til følge, at han stakk ut i gangen og tok en sigg.
Da alle skadede var tatt hånd om og all åpen ild var slukket (unntatt siggen til Ole Johnny, han kjederøkte frenetisk ute i gangen), samlet presten de resterende korsangerne rundt alterringen og henvendte seg med smått skjelvende stemme til dem og forsamlingen. «Hva tror dere? Dette ble jo en opprivende og sjelsettende kveld på så mange måter, skal vi ta å avslutte med Deilig er jorden som allsang før vi går hvert til vårt?» Dette nikket forsamlingen samtykkende til, og organisten spilte opp.
I nypehekken langs kirkebakken sperret dompap og gråspurv øynene opp. Kveldens hendelser hadde tydelig satt sitt preg på alle så godt som en av de syngende inne i kirken. Ut over skog og hei lød et lavmælt og unisont «Deeeeeilig er joooorden» fra forsamlingen, med en tonedøv, volumsterk solist i stemmeskiftet som flyalarm over det vare akkompagnementet. (Til opplysning gikk Henrik senere inn i politikken som utenrikspolitisk rådgiver for Fremskrittspartiet.)
På sengekanten den kvelden henvendte presten seg ydmykt til høyere makter i aftenbønn. Neste år når niende klasse kom for å holde julekonsert i kirken, kunne Vårherre da kanskje påse at han ikke hadde annet i kalenderen? Slik at man kunne være sikret hans fulle oppmerksomhet?
Med ønsker om en gledelig jul!
Kristin Collier Valle
Fremhevet bilde er generert av kunstig intelligens (DALL·E, OpenAI)
