En av mine mest minneverdige koropplevelser er av den morsomme sorten. Den fant sted i Nidarosdomen, pre-korona, da min lille sønn skulle delta på sin første offisielle opptreden med aspirantkoret. Oppdraget gikk ut på å bidra med englesang i lørdagens dåpsarrangement, og det burde i utgangspunktet være grei skuring. Presten snakker, foreldrene kommer opp til døpefonten med barnet, barnet får vann på hodet og mottar et navn, foreldrene tar med seg sitt nå navngitte barn ned i benkeradene igjen, og korguttene synger. Takk for nå, og vel hjem. Det skulle snart vise seg at det ikke var et barn som skulle døpes denne lørdagen, men ni. Og dermed måtte seremonien nødvendigvis ta ni ganger så lang tid. Var det virkelig forventet at 30 småtasser med maur i rumpa skulle holde gjennom ni barnedåper?
Aspirantguttene ble stilt opp i en liten tribune på høyre side av midtskipet, alle med vannkjemmet hår og hvit skjorte over mørke bukser og blanke sko. Etter en lett oppvarmingsøvelse fikk gutta beskjed om å sette seg ned og vente på videre instrukser, før organisten klemte det hele i gang med storslagne harmonier fra de nye orgelpipene. Jeg gløttet bort på de håpefulle unge koristene og registrerte raskt at cirka halvparten av dem følte seg ferdige med syngingen allerede etter oppvarmingsstrofene. Men det gikk da greit gjennom første dåp og første sang: Vitae Lux. Den nærmest himmelske barneklangen steg så vakkert opp mellom domens gamle steinvegger at det verket i brystet. Kontrasten ble derfor ekstra stor til den høyst jordiske venteseremonien som fant sted etterpå. «Jeg må bæsje!», hørtes det hvesende fra bakerste rekke. «Ja kom igjen, gå forsiktig ut bak der og ned trappa», repliserte dirigenten tålmodig. «Jeg har ikke spist frokost, jeg», kom det fra en liten tass på første rekke, «Jeg må spise nå, eller så besvimer jeg». «Værsågod’, her har du en banan», kom det like tålmodig fra dirigenten. «Jeg er så trøtt, jeg legger meg her litt jeg», kom det fra en annen ute på flanken. Dirigenten jobbet tålmodig med å holde moralen opp blant utøverne mellom sangene, og han lyktes forbløffende godt den første timen.
Time to var det fortsatt 4 dåpsbarn igjen, og nå var de unge sangernes tålmodighet skviset til bunnivå. Ingen sveis lå lengre vannkjemmet. Nå stod hårtustene strittende til himmels etter gjentakende kjedsomhetsluking, og løse skjorteflak hang og slang over bukselinningen. Buksesmekker ble trukket frenetisk opp og ned fordi det var den underholdningen man hadde for hånden ettersom mobilene lå innelåst nede. En guttunge hadde funnet en husnøkkel i lomma som han nå jobbet med å sage over lakkskoen sin med, og en gravde så dypt i nesa etter gull, at han pådro seg neseblod (som dryppet ned på skjorta). Gutta gjespet og gjespet og fløt utover i den lille tribunen som smelta stearinlys. Men de fikk på mirakuløst vis stablet seg på beina de gangene de skulle synge.
Da seremonien omsider var over og aspirantgutta hadde hentet opp yttertøy og telefoner, hørtes følgende diskusjon mellom en far og hans sangersønn i en fortsatt ganske full kirke:
Far (lavmælt): «Men det må da være mulig å sitte i ro og konsentrere seg litte grann i et par timer selv om det ikke er så spennende med barnedåp? Du klarer jo det hvis du må?» Sønn (meget volumsterkt): «Javel, ja pappa! Og det sier du! Du sovnet allerede før vi begynte å synge, og du sov helt til det var slutt! Du hadde ikke øynene åpne en eneste gang! Dette gidder jeg ikke å høre på!»
Rene ord for pengene, det.
