Denne episoden utspant seg under siste NM for kor i Trondheim. Undertegnede og en kor-venninne i den lysere delen av vokalregisteret satt vakt i Vår Frue kirke lørdag formiddag. Vår oppgave var å fortløpende koordinere korene som skulle inn å synge for dommerne etter at forutgående kor var ferdigsunget, og det helst uten å lage lyd. Akustikken i den gamle kirken er nemlig så overfølsom at man kan høre folk blunke, og det var jo om å gjøre å ikke forstyrre de alvorstyngede og nervøse sangerne på innsida av døra.
Aaaaaaaaaaaaameeeeeeeeeeeeeeeeeen. Sluttstrofen i Franz Biebl’s Ave Maria tonet ut, og vi talte rolig til 20 før vi skyflet det ferdig oppstilte, ventende damekoret Sopranos gjennom mellomgangen og inn i kirkerommet. Ubi caritas et aamooreee…….Der var de i gang. Sånn, neste ventende kor inn i våpenhuset. Logistikken gikk både smertefritt og knirkefritt. Og etter de vakre klangene å dømme, så gikk det ikke så aller verst med de konkurrerende korene heller.
Etter at blandakoret Fjordklang hadde kommet på plass og startet opp med Locus Iste av Anton Bruckner, var det mannskoret Gråstenk sin tur til å danne venteoppstilling i våpenhuset. Inn marsjerte 22 stramme og vannkjemmede veteraner. Halvdelen så glattrakede at det blinket i kjaken, og den andre halvdelen med ny-frisert ansiktshår. Alle i samme mørke dress med vest og åpen jakke. Ansiktsfargen over snippen var derimot alt annet enn mørk, det var en blek, men fattet tropp som bar sterkt preg av stundens alvor.
De var så fine der de stod. Jeg tok meg i å smile med hele meg fordi de minnet meg om farfar når han en sjelden gang skrellet av seg kjeledressen og trakk i finstas. Han var så utrolig flott i dress, men han så alltid ubekvem ut. Som om dressen aller nådigst hadde gitt ham lov til å bære den for denne ene gangens skyld selv om han var langt under dens verdighet. Det så rett og slett ut som han var litt kuet av sin egen dress. Og denne samme følelsen fikk jeg når jeg så på disse mannlige koristene nordfra.
Plutselig fanget blikket mitt en detalj som brøt med det ellers så stramme og velfriserte uttrykket: førstemann i køen hadde smekken på vidt gap. Ikke ei sånn lita glipe som du slipper unna med fordi dressen er av god kvalitet og har ei leppe med stoff bak glidelåsen, nei vi snakker døren høy og porten vid. Med synlige partier av en fargesterk, mønstret truse, og hvite gardiner (skjortesnipp) som blafret ut av vinduet. Herregud. Jeg svelget tungt og kjente panikken tok meg. Stakkars mann! Og han som var så nydelig og nervøs og lignet på farfar og… Jeg måtte gjøre noe, og det fort.
Jeg startet med å sperre øynene opp og nistirre på underlivet hans. Jeg gløttet opp av og til for å se om han hadde oppfattet hintingen min, men det hadde han ikke. Det var helt klart noen av karene lengre bak i rekka som stusset på min voldsomme interesse for frontsangerens genitalier, men hovedpersonen selv lot seg ikke kontakte. Jeg lente meg lengre frem over bordet og lagde trutmunn i retning gylfen hans samtidig som jeg beholdt de oppsperrede øynene. I tillegg spedde jeg på med hevede øyenbryn og fjærkre-lignende bevegelser med hodet. Men i helsike da, er det mulig å ikke legge merke til denne oppvisningen i subtil signalisering? Jeg måtte bare jobbe på. Jeg opprettholdt tidligere nevnte strategi, samtidig som jeg pekte ned mot skrittet mitt. Nå så han opp og fikk øye på Oscar-prestasjonen min. Han løftet først øyenbrynene og så forvirret ut, før han fulgte pekebevegelsene mine ned i fanget mitt. Da gikk øyenbrynene hans over i vantro. Nei, nei, nei! Jeg prøvde alt jeg kunne å forsikre ham om at dette ikke var et forsøk på å friste ham med varene mine ved å riste på hodet og gestikulere avvergende håndbevegelser. Nå var jeg desperat. Mannen så på dette tidspunktet enda mer forvirret og engstelig ut, og nå gikk jeg over til å peke åpenlyst på smekken hans med pekefingeren som stikkvåpen, mens jeg stirret og nikket og lagde trutmunn. Alt på en gang. Men til ingen nytte. Han tittet forfjamset rundt seg for å se hva jeg pekte på, altså alle andre steder enn der jeg hadde forsøkt å få ham til å titte de siste 4 minuttene.
Nå var det ikke mer tid igjen. Og jeg kunne ikke la min venn tre verdig og høytidsstemt over terskelen til Vår Frues innerste med åpen kjellerdør. Jeg lente meg derfor helt ut over bordet og hveste, adskillig høyere enn jeg hadde planlagt: “Du har smekken på vidt gap!» Og når du sender en slik beskjed i retning av 22 nervøse, stivpyntede menn som skal inn å synge for kongen og fedrelandet, ja da skal ALLE kontrollere tilstanden på buksesmekken. Så i det samme som døra til kirkerommet gikk opp, bukket toogtyve mann synkront ned i snabel-sonen for å fikle. Hvis jeg kan si å ha opplevd et Kodak-moment noen gang, så var det dette. Øyeblikket var så fantastisk og absurd, at jeg brøt ut i latter. Det samme gjorde min kor-venninne i døra og, etter hvert, 22 herrer med gråstenk.
Jeg hadde skrekkelig dårlig samvittighet etterpå og tenkte at nå hadde jeg kompromittert hele opptredenen deres. Åsså de som endatil hadde reist så langt! Men jeg traff på en av herrene på et arrangement samme kveld, og han kunne fortelle meg at insidenten med den åpne smekken hadde tatt brodden av nervene som ved et trylleslag. «Vi har faktisk aldri sunge så bra som vi gjor i formiddag».
Så da så.
Merk: Alle kornavn i denne historien er fiktive. Sangene er ekte nok, men om akkurat de ble fremført under NM, kan jeg ikke garantere.
Kristin Collier Valle
